Trenerne Våre

Her står det litt bakgrunn og inspirerende tekst fra noen av trenerne våre:

Thorbjørn Save – HOVEDTRENER
født okt. 1954
3. dan, svart belte
Startet i Trondheim jan 1976. Nippon/Drammen 84-91. Jeg startet KSKK høsten 91. Pause fra karate i 15 år fra jan 98-jan 13 og oppstart av KSKK igjen.
Jeg trente judo et par år i Trondheim parallelt med karate. Det er bra å kunne fallteknikk også! Var innom noe tai chi i 2000.

Hadde hørt om og bestemte meg for å starte karate som hørtes spennende ut og det traff meg med en gang. Jeg trente omtrent hver dag fra dag en. Karate er allsidig trening av hele kroppen; alle muskler, balanse, koordinasjon og smidighet, konsentrasjon og innlevelse. Det læres kontroll, respekt for andre og det er variasjon i treningen og det er delmål. Det er alltid noe å lære. Det viktigste er ikke å bli best, men å utvikle seg selv. Og alle kan trene sammen; små og store, unge som gamle. Mange foreldre og barn trener samtidig.

Det som motiverer meg nå er å holde meg i form, ha det gøy med karaten og gleden over å være sammen med andre i klubben. Og i min alder kan jeg fremdeles utvikle meg, men nå mer med forståelse av karaten, og forhåpentligvis evnen til å lære bort. Å være mykest og kunne sparke høyest er ikke det viktigste.

Å instruere gir meg stor tilfredsstillelse når jeg føler at de andre får noe ut av det, lærer mer og trives på trening. Kombinert med at jeg får trent og holder meg i form. Det er givende å se at andre utvikler seg og forstår mer.  

Det jeg vil med karate og KSKK er å ha det gøy og holde meg i form. Bidra til at andre utvikler seg og trives i et trygt miljø med respekt for hverandre. Det skal være takhøyde i klubben!

Jeg deltok i konkurranser i mange år, i NM hvert eneste år fra 77-90, pluss norgescuper. Jeg har mellom 15-20 medaljer i NM (all style, kata og kamp) og har vært norgesmester i kata. Jeg har vært hovedtrener i Trondheim karate klubb, Nippon/Drammen og KSKK og jeg var landslagstrener i kata i 4 år i perioden 1997-2000. Som landslagstrener måtte jeg sette meg inn i andre stilarter også og det var veldig interessant.

Det er utfordrende og lærerikt å konkurrere, men det er ikke det viktigste i karate. Det viktigste er ikke å konkurrere med andre, men å konkurrere med seg selv!

Øyvind Tõnnus Bjerkvik

38 år, den gang da 🙂

1.kyu

Jeg begynte å trene karate i januar 2005 ved en tilfeldighet. Hadde en litt ”knudrete” livsstil beståend av stress på jobben, alt for mye kaffe, småbarnspappasyndromet, og 15-20 rullings om dagen. Noe måtte gjøres, og jeg valgte Nippon Karateklubb i Drammen som reddende utvei. Alle de kule folka der, med sensei Sven Dårflot i spissen, gjorde sitt til at jeg ble værende i miljøet, dog litt av og på frem til 2012.  Siden da gang har det vært bånn gass.

Motivasjonen til å drive på med karate er å bli bedre/komme fremover. Følelsen man får når man plutselig får til noe etter mye strev, er direkte ubetalelig, og det å se folk klatre på mestringsstigen er det som gjør det gøy å instruere. En annen ting er at man ser karate fra andre vinkler når man instruerer. Man må blant annet tenke over alt fra et nybegynnerperspektiv.

Målet er 1.dan, noe som begynner å bli innen rekkevidde. Etter hvert hadde det vært kult med en tur innom konkurranser også, men alt til sin tid. Det maksimale utbyttet jeg har hatt av karate er nok at jeg har ”blitt meg selv, fullt og helt, ikke stykkevis og delt.” Muligheten for at Ibsen har møtt Kawasoe og Funakoshi burde absolutt vurderes!

Følg oss på: