Trenerne Våre

Alle KSKK sine trenere har, i henhold til Norges Idrettsforbunds forskrifter, godkjent politiattest for arbeid med barn og unge.

Thorbjørn Save – HOVEDTRENER

født okt. 1954
4. dan, svart belte(gradert november 2021)
Startet i Trondheim jan 1976. Nippon/Drammen 84-91. Jeg startet KSKK høsten 91. Pause fra karate i 15 år fra jan 98-jan 13 og oppstart av KSKK igjen.
Jeg trente judo et par år i Trondheim parallelt med karate. Det er bra å kunne fallteknikk også! Var innom noe tai chi i 2000.




Hadde hørt om og bestemte meg for å starte karate som hørtes spennende ut og det traff meg med en gang. Jeg trente omtrent hver dag fra dag en. Karate er allsidig trening av hele kroppen; alle muskler, balanse, koordinasjon og smidighet, konsentrasjon og innlevelse. Det læres kontroll, respekt for andre og det er variasjon i treningen og det er delmål. Det er alltid noe å lære. Det viktigste er ikke å bli best, men å utvikle seg selv. Og alle kan trene sammen; små og store, unge som gamle. Mange foreldre og barn trener samtidig.

Det som motiverer meg nå er å holde meg i form, ha det gøy med karaten og gleden over å være sammen med andre i klubben. Og i min alder kan jeg fremdeles utvikle meg, men nå mer med forståelse av karaten, og forhåpentligvis evnen til å lære bort. Å være mykest og kunne sparke høyest er ikke det viktigste.

Å instruere gir meg stor tilfredsstillelse når jeg føler at de andre får noe ut av det, lærer mer og trives på trening. Kombinert med at jeg får trent og holder meg i form. Det er givende å se at andre utvikler seg og forstår mer.  

Det jeg vil med karate og KSKK er å ha det gøy og holde meg i form. Bidra til at andre utvikler seg og trives i et trygt miljø med respekt for hverandre. Det skal være takhøyde i klubben!

Jeg deltok i konkurranser i mange år, i NM hvert eneste år fra 77-90, pluss norgescuper. Jeg har mellom 15-20 medaljer i NM (all style, kata og kamp) og har vært norgesmester i kata. Jeg har vært hovedtrener i Trondheim karate klubb, Nippon/Drammen og KSKK og jeg var landslagstrener i kata i 4 år i perioden 1997-2000. Som landslagstrener måtte jeg sette meg inn i andre stilarter også og det var veldig interessant.

Jeg har godkjent trener 2 utdanning i kampsportforbundet (2022), og jeg bestod yondan /4.dan november 2021.


Det er utfordrende og lærerikt å konkurrere, men det er ikke det viktigste i karate. Det viktigste er ikke å konkurrere med andre, men å konkurrere med seg selv!

Steffanie Siemes

Født 8.9.1962 i Muenster, Germany. 2.Dan i Shotokan Karate

Jeg begynte å trene karate fra 1980 i Tyskland (Donaueschingen; trener Berkit Birduzer).
Fra 1981 trente jeg også samtidig i Sveits (Koblenz-Leuggern, trener Sensei Tommaso Mini, 6. Dan)
1991 trente jeg 1⁄2 år i Tigerklubb i Oslo (trener Håkon Frederiksen)
1993 trente jeg 1⁄2 år i England
Karatepause fra 2003 til 2013
Fra 2014 ble jeg medlem av KSKK
Jeg begynte å konkurrere som oransjebelte. I begynnelsen bare i kata, men med stigende beltefarge likte jeg mer og mer kamp/kumite og deltok derfor bare i kumite.

Som brunbelte/1.kyu kom jeg med på det sveitsiske landslaget, og etter en stund ble jeg også invitert til å delta i konkurranser med det tyske landslaget. Jeg konkurrerte ca 8 år i både nasjonale (Tyskland og Sveits) og internasjonale konkurranser i Europa. De største suksessene i kumite ble nok to ganger sveitsisk mester (1987, 1988) og 3 ganger Baden Wuertemberg Mester som er en delstat i Tyskland med 11 Millioner innbyggerne, (1988, 1989 både vektklasse og åpen) og en femte plass i det Tyske Landesmesterskapet (1989). Jeg
ble også norgesmester i kumite med Tigers damelag. Jeg vant også noen nasjonale og internasjonale konkurranser (CUPs).


Shodan/første svarte belte tok jeg i Mai 1988 i Tyskland hos Sensei Hideo Ochi og nidan/2. dan i
Desember 1993 i Sveits hos Sensei Koichi Sugimura.
Det var utrolig givende å kunne lære karate fra så mange eksperter og fra så forskjellige steder i
verden.

Hvorfor karate? Jeg var nok veldig inspirert av datidens TV serie «kung fu fighting». De fleste guttene (og dessverre ikke så mange jenter) var veldig opptatt av Bruce Lee, Kung Fu eller karate på denne tiden. Det var mystisk og spennende og jeg måtte bare begynne med det. Jeg skjønte fort at det ville kreve mye trening for å bli flink i karate og i mange år trente jeg 3 til 5 ganger i uken. Antall timer var avhengig av om jeg måtte forberede meg til en konkurranse.
Jeg prøvde meg også en stund med Judo (ca 1 1⁄2 år) etter jeg flyttet til Kongsberg. Også det var veldig spennende og lærerikt.

Karate gir en helt spesiell og annerledes mulighet til å ha kontakt med mennesker. Det kan bli ganske tett av og til når man trener sammen med partnere. Man må lære seg å ha tillit til treningspartnerne, men ikke minst må man ha respekt. Noe av det viktigste og det første man lærer i karate er å unngå vold. Karate skal alltid være defensivt.
På trening skal man hjelpe hverandre for å bli bedre både i utøving av karate men også for å bli
generelt bedre som menneske (fair play). Essensen i karate er ikke bare fysisk trening men for de som trener karate seriøst er det først og fremst også et livsmotto. Jeg var og er veldig heldig med gode trenere og store karatemiljøer med et stort tilbud av kurser og konkurranse. Det var aldri kjedelig og jeg er veldig takknemlig for det jeg har fått til i fortiden og det som vi har i KSKK i dag.

Fordi jeg har lært så mye i løpet av mitt karateliv ønsker jeg å gi noe av det videre til andre
mennesker. Det er en glede å se hvordan elevene blir bedre og utvikler seg, ikke bare på den
karatetekniske siden men også som mennesker som lærer seg en av de viktigste reglene i livet: «fair play».

Espen Hope Kværna

1.dan

Camilla Windju Wilhelmsen

1.dan

Alder: 46

Startet å trene i 1999 etter å ha blitt inspirert av Karate Kid(anyone else…?:-)). Har hatt opphold i 10 år, men startet opp igjen ca. 2014. Siden hun startet i JIK- Karate(jusstudentenes idrettsklubb), har karate vært en del av livet på ulike nivå, og motivasjonen er først og fremst fysisk og mental utvikling, og at man aldri blir utlært.

Hun har tidligere konkurrert, og kan skilte med ett gull, to sølv og en bronse fra NM, i tillegg til ett gull i EM for Wado.

Det foreløpige målet er 1. dan.

Øyvind Tõnnus Bjerkvik

  1. dan

Jeg har en ganske allsidig bakgrunn. Idrettsbakgrunnen min er IKKE spesielt allsidig, men den er kanskje verdt å ta med. Det eneste jeg har vært med på av organisert idrett før jeg startet i Nippon Karateklubb i Drammen, er gutt 7’er fotball. Utover det: ingenting. Jeg hatet idrett da jeg var yngre, og gym på skolen var hatfaget over alle hatfag. Ikke var jeg spesielt atletisk, og ikke var jeg spesielt utholdende. En overveldende mengde mennesker rundt meg var ufattelig dyktige til å fortelle meg alt jeg IKKE var, og når man hører på pjatt som dette over lenger tid, så begynner man å definere selv hva man IKKE er.

Dette snudde i 2005. Jeg var ute av stand til å ta ti pushups, og det hadde sikkert med et elendig kosthold, noen sigaretter for mye per dag(Alle sigaretter er for mye…!), og noen kilo for mye å gjøre. Fornuften tok overhånd, og i litt desperasjon satte jeg meg i bilen, og kjørte til min første karatetrening. Kona syntes det var en god ide. Det har hun fått svi for, for etter en enkelt trening med Sven Dårflåt i Nippon, så var jeg hekta. Kroppen kjentes tjue år yngre ut da jeg, med blodsmak i munnen og spekka med nyerhvervet energi, kjempa for å holde fartsgrensa hele veien hjem.

Etter dette var det litt av og på. Balansen mellom jobb, familie, trening, og en ADHD jeg ikke visste om på den tiden, ble i perioder litt for mye. Likevel- grunnteknikker og kata forsvant ikke ut av kroppen. Jeg ga etter for presset, og startet for fullt igjen i 2012- litt småbollete, men røykfri. Det skal legges til at jeg var stolt som en hane da jeg på pizzaavslutning i Nippon fikk diplom for «Årets comeback»:-). Har den ennå:-)

Ambesiøst nok fikk jeg med meg litt folk, og så restarta vi Kongsberg Shotokan karateklubb i 2013, registrerte oss i 2014, og har siden utviklet oss gjennom oppturer og nedturer. Still here!

Jeg har ingen fete plasseringer fra konkurranser(man må visstnok delta i konkurranser for å få en plassering…), og jeg er vel fremdeles ingen overatletisk type, men jeg har vunnet så vanvittig mye på å alltid ha karaten i bakhodet. Det er ingen overdrivelse å si at dersom det ikke hadde vært for at jeg dro meg på trening(selv om det av og til er et forbannet ork…..!) til et miljø jeg liker, og en idrett jeg elsker, så hadde jeg vært dau av rødt kjøtt, mettet fett og rullings.

Konklusjonen på denne lille selvbiografien må vel være at det aldri er for sent å begynne. Dørstokkmila er lengst, og alt som hindrer deg foregår i eget hode. Slik har det vært med hodet mitt også. I denne årelange kampen mot meg selv, så følte jeg at jeg vant lørdag 24.september. Da sa Richard sensei at jeg må jobbe med noe….(!), og at kumiten var veldig bra….., og «Shodan!» Øyeblikket er vanskelig å beskrive med ord:-)





Følg oss på: